Jeg har lest mange historier om kvinner som har fått utilstrekkelig behandling etter å ha mistet barn i svangerskapet. Det skjærer like mye i hjertet hver gang. Det er alt for mange der ute som har negative opplevelser. Som midt i en ekstremt sårbar tid opplever å ikke få hjelp og forståelse der man tror man skal få det. Dette er noe som bør frem i lyset, og som bør forbedres. Dette er en av de tingene jeg ønsker å kjempe for, sammen med min allerede oppstartede kamp om større åpenhet rundt det å miste barn under svangerskapet.
Jeg sitter selv naturlig nok inne med veldig mange erfaringer rundt dette temaet, både gode og dårlige. Kanskje aller mest dårlige når jeg tenker meg om. Min historie om å miste barn under svangerskapet er lang og omfattende. Den begynte relativt uskyldig med en helt “ukomplisert og naturlig” spontanabort i uke 7, våren 2010. Dette var ille nok der og da, men viste seg å bare være toppen av isfjellet. Jeg gikk videre til å miste et barn i uke 17 samme sommer, og i de påfølgende årene ble det flere spontanaborter og missed abortions (der fosteret dør men ikke støtes ut av livmoren) både i første og andre trimester. 11 ganger til sammen. 4 som måtte “fødes” på sykehuset. Jeg skriver det i anførselstegn, for det regnes ikke som dødfødsel før i uke 22. Før det kalles det senabort, men det er like fullt en fødsel av et dødt barn. Muligens en light-versjon, men fortsatt både smertefull og vanskelig på alle mulige måter. Når du kommer over i andre trimester er det et fullt utviklet lite barn som kommer ut. Ja, faktisk ser det ut som et lite menneske allerede før det. Tro meg, jeg vet. Og sånn for å virkelig slå til, avsluttet jeg min graviditetskarriere med en dødfødsel i 24. Det aller tyngste tapet av dem alle.
Å gå gjennom dette er en stor sorg, uansett når i svangerskapet det skjer. Du mister et barn, ditt barn, gjerne høyt ønsket. Om du ikke har vært gjennom det før er det et enormt sjokk, og du aner ikke hva du går til. Da trenger du omsorg. Du trenger å bli sett og hørt. Du trenger tid, grundig informasjon og ordentlig oppfølging fra dem du møter i helsevesenet. Ofte skjer ikke det. Ofte føles det som om du er på et samlebånd. En ultralyd, et beklager, noen piller og et ark med informasjon. Og kanskje det aller «beste», en graviditetstest så du kan sjekke om alt er ute noen uker etterpå..
Jeg har vært der. Jeg har møtt mange leger, gynekologer og sykepleiere med lite empati. Eller eventuelt lite tid til empati. Jeg har følt meg enda verre i en allerede umenneskelig situasjon. Jeg har fått mange unødvendige kommentarer og ovenfra-og ned-holdninger. Leger som ikke hører på det jeg har å si. Leger som selvfølgelig vet best. Men noen ganger vet kanskje mamma-intuisjonen best likevel. Og den har en tendens til å dukke opp med en gang spiren er på plass i magen. Du er umiddelbart i mammamodus. Før du plutselig, kanskje uten forvarsel, sitter igjen som en mamma uten barn. Med knust hjerte og tom mage. Jeg har grått mine modige tårer på foran mang en lege på stort sett alle rom på lokalsykehusets gynekologiske poliklinikk. Jeg har prøvd å være sterk, men ofte knekt sammen i sorg og frustrasjon. Bare for å bli skysset ut med et hardt papirlommetørkle. Heldigvis har jeg også i noen få tilfeller grått av ren takknemlighet. For når noen plutselig ser deg oppi dette, tar seg tid til deg og kjemper for deg, så blir man så uendelig takknemlig. Og det i seg selv sier kanskje noe om hvordan det ligger an på sykehus der ute.
Jeg vil gjerne dele noen få av mine erfaringer gjennom mine år med habituell abort (som det kalles når du har mistet tre ganger eller mer).
Som kommentaren fra en gynekolog, som etter at jeg hadde mistet noen ganger, midt i en veldig tøff tid hvor jeg tryglet om hjelp, rett og slett sa at jeg kanskje bare burde gi opp. Jeg gikk aldri tilbake til ham. Jeg mistet noen ganger til, men vi fikk til slutt et hjerteplaster. Fordi vi aldri ga helt opp (bare nesten). Men den kommentaren sitter fortsatt ufattelig godt i minnet mitt.
Etter å ha mistet flere ganger fikk vi etterhvert utredning for habituell abort, uten at vi fikk noe svar på hvorfor det gikk galt gang på gang. Jeg hadde hele tiden en teori, og jeg ba gjentatte ganger om å få den type undersøkelse som kanskje kunne avklare dette, men ble avvist gang på gang. Legene visste alltid bedre (og det er mulig de gjør det, jeg har ikke noen utdannelse innen dette, bare en magefølelse). Frustrasjonen var i perioder veldig stor over dette, og bare det å få undersøkelsen ville kanskje ha hjulpet på psyken min. Av og til burde kanskje leger lytte litt mer til pasientene. Etter dødfødselen min, 9 år etter at vi mistet for første gang, fikk vi omsider en forklaring. Om det svaret kunne ha kommet etter den type undersøkelse jeg ba er jeg ikke helt sikker på. Og om vi hadde fått det svaret på et tidligere tidspunkt, så hadde vi kanskje ikke hatt hjerteplasteret vårt heller, så i ettertid var det kanskje like greit.
Det sannsynligvis verste jeg opplevde gjennom disse årene, var en av de fire gangene jeg måtte inn og “føde” et barn som ikke lenger levde. Ikke bare var det lite omsorg og medfølelse fra de ansatte på avdelingen denne gangen, men jeg ble til alt overmål plassert i et rom vegg i vegg med et av familierommene som barselavdelingen hadde på den gynekologiske avdelingen. Jeg lå der med et ytterst etterlengtet barn som ikke lenger levde i magen min og hørte på gråten fra et nyfødt barn og pludringen til nybakte foreldre gjennom veggen. Og jeg skulle føde dette barnet i et bekken på toalettet som jeg delte med denne nybakte familien. Jeg har aldri, aldri vært så knekt som da. Det var så umenneskelig vondt at jeg rett og slett ikke har ord. Bare jeg tenker på det og skriver dette nå kjenner jeg det i hele kroppen, selv flere år etterpå. Heldigvis har jeg en mann som kan ordne opp, og jeg fikk etterhvert et annet rom i den andre enden av gangen. Ikke helt rent, men i alle fall langt unna nybakte familier. Jeg har vært innom gynekologisk avdeling for samme ærend etter dette, og har vært livredd for å oppleve det samme igjen. Dette har vi gitt klar beskjed om på poliklinikken på forhånd, og vi har vært heldige å unngå det etterpå. Jeg håper inderlig at jeg er den eneste som har opplevd dette, men det aner meg at jeg ikke er alene. Og jeg håper at disse familierommene ikke lenger ligger på denne gynekologiske avdelingen, så ingen andre må oppleve dette. For sånn hensynsløs, uverdig og uprofesjonell behandling burde ikke forekomme på norske sykehus, eller noen sykehus overhode.
Jeg kunne fortsatt å liste opp dårlige opplevelser, men dere skjønner nok poenget uten det. Sånne opplevelser gjør noe med deg, noe du ikke kan skjønne fullt ut før du har opplevd det selv. Men for dem som jevnlig møter mennesker i sånne situasjoner, så burde man kanskje åpne øynene litt og se at dette ikke er en hverdagslig opplevelse for dem som står i det. Det er et tap som sannsynligvis vil forandre dem for alltid. Noe de vil bære med seg resten av livet. Her er det et stort forbedringspotensiale!
Til slutt vil jeg bare dra frem en positiv opplevelse, for å illustrere hvordan jeg synes det burde ha vært. Den ene gangen jeg måtte inn og føde et dødt barn, traff vi på det som må være verdens beste sykepleier. Hun så, hun lyttet, hun trøstet og strøk meg på ryggen mens barnet kom ut. Jeg har truffet så uendelig mange sykepleiere i denne prosessen, og mange har vært flinke, men akkurat denne fantastiske damen var i en klasse for seg. Dette ble takket være henne en så utrolig fin og verdig stund midt oppi det triste. Hun ble så viktig for meg at hver gang jeg traff henne siden knakk jeg sammen i tårer. Det var alltid henne jeg håpte å treffe på. Standardfrasen min hver gang jeg så henne ble “jeg gråter ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er glad for å se deg”. Jeg følte meg alltid så trygg og ivaretatt når hun var der, for jeg visste at hun “kjempet” for meg. Hun var på min side. Hun visste akkurat hva jeg og vi trengte. Jeg vet også om andre som har vært borti henne som sier akkurat det samme. På samme tid møtte vi også en gynekolog som engasjerte seg litt ekstra i oss. Hun satte igang utredning og sørget for at vi kun trengte å forholde oss til henne, istedenfor å treffe på en ny gynekolog hver gang vi var på sykehuset. Da hun ikke kom noen vei, henviste hun oss også videre til et annet sykehus med mer ekspertise. I denne perioden følte vi oss litt ekstra ivaretatt. Man kan lure på om det var tilfeldig at begge disse to var kvinner, men det er en helt annen sak. Uansett så følte jeg meg for en stund sett og ivaretatt på mitt mest sårbare, og sånn dere, sånn skal det være!
