EN HELT VANLIG SPONTANABORT
EN HELT VANLIG SPONTANABORT

EN HELT VANLIG SPONTANABORT

Jeg vet det allerede da jeg ser det første, bittelille sporet av blod. Blod som jeg ikke har sett snurten av på mange uker. I starten forventet jeg det. Nå blir jeg både overrasket og ikke overrasket. For nå trodde jeg ikke det skulle skje. At du skulle slutte å leve, ja, det forventet jeg. Jeg har blitt vant til det nå. Men ikke at det skulle skje nå, og ikke at kroppen faktisk skulle ordne opp selv. Vanen har blitt å komme lenger, og å måtte få hjelp til å sette kroppen i gang.

Dette er nytt og skummelt. Jeg vet ikke når du døde. Jeg vet ikke hvor stor du er, og hvor mye som skal ut. Jeg foretar meg ingenting, bare venter på det uunngåelige.

To dager skal det gå fra det første synet av blod. To dager med angst, sorg og håp. Håp fordi det ikke er store blødningene som kommer. Kanskje tar jeg feil? Det kan jo være uskyldig. Selv om jeg vet så alt for godt.

Omsider tar blødningene seg opp. Ikke voldsomt, men nok til at jeg ikke har et gram av tvil lenger. Nå er det virkelig over. Nå begynner kroppen å jobbe for alvor. Jeg vet hva jeg skal gjennom.

Kvelden tilbringes på sofaen med barna. Som om alt var normalt. Den ene er ikke helt i form og får sove hos oss. Midt på natten våkner jeg av de kjente smertene i magen. Jeg vrir meg, skifter stilling, puster meg gjennom så godt jeg kan mens den lille barnekroppen sover lykkelig uvitende ved siden av meg. Smertene river i meg. Så kommer det velkjente kneppet og følelsen av at det renner. Jeg krøker meg ut på badet. Helt riktig, bindet er fullt av fostervann. Er det virkelig så mye etter bare 11 uker?

Smertene slipper taket en stund. Det er godt med en pause. Så er de der igjen. Jeg holder meg på badet mens mann og barn sover. Puster, stønner, gråter. Så skjer det. Den lille klumpen glir ut av meg. Jeg fanger den opp i dopapir før den går i doskåla. Tenker at dette må være en sjokkerende opplevelse for dem som opplever det for første gang. Jeg selv vet nøyaktig hva jeg gjør. This ain’t my first rodeo.

Jeg titter på den lille klumpen. Større enn jeg trodde, mindre enn jeg er vant til. Men helt perfekt. Bare noen få centimeter, men allerede et lite menneske. Jeg skjønner plutselig abortmotstanderne, for jeg kunne fortsatt fått frivillig abort en uke til. Så “sent” er det meste utviklet. Så fantastisk er altså naturen, fra ingenting til et lite menneske på et par måneder. Og så vondt å miste. Jeg ser og ser på dette lille vesenet, som skulle ha blitt barnet vårt. Søskenet til barna våre. Jeg kan se nesen og øynene. En hånd med fem perfekte fingre. Og utrolig nok, den andre hånden i munnen. Så rakk den å begynne og bevege seg før hjertet sluttet å slå. Sugde kanskje på fingrene. På en måte er det søtt. Den ser fredelig ut. Det gjør litt godt oppi det vonde. Sannsynligvis helt sykt for andre, men jeg synes den lille er vakker. Og kanskje enda sykere; jeg kan ikke kaste den eller skylle den ned i do. Jeg tar vare på den, den skal få hvile en mye bedre plass.

Så starter smertene igjen. Og blodbadet. For morkaken er gjenstridig, den vil ikke ut. Og nå føles det skummelt. Jeg er her helt alene. Resten av huset sover enda, selv om det nærmer seg morgen. Og det er ingen kyndige sykepleiere eller leger rundt meg. Kun meg, smertene og blodet. Og etter to timer med smerter er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg vil bare legge meg. Sove. Men jeg vet at resten må ut. Etterhvert nesten kryper jeg mot soverommet og senga. Må hvile. Men det varer ikke lenge før smertene fører meg mot badet igjen. Frem og tilbake. Blodet renner. Morkaka henger igjen.

Tre timer etter at jeg våknet av smertene står mann og barn opp. Jeg blir liggende og vri meg i smerter. Så knepper det igjen. Jeg kommer meg på badet nok en gang, og der plasker morkaka i do. Mye større enn jeg regnet med den også. Jeg håper at den er intakt. Jeg har opplevd å bli syk av rester før.

Mens verden rundt meg våkner legger jeg meg fullstendig tom i senga. Eller, helt tom er jeg ikke. Smertene fortsetter, og flere rester kommer ut. Etterhvert roer det seg heldigvis. Jeg får endelig slappe av litt. Så må dagen begynne for meg også. Blodige håndklær må vaskes. Jeg må stelle meg og komme meg avgårde, gjennomføre dagens planer og avtaler. Hente barn. Late som ingenting. Prøve å være normal mens jeg fortsatt har sporadiske smerter og blodet renner. Ingen jeg møter vet hva jeg nettopp har vært gjennom. At jeg for bare noen timer siden tok farvel med et lite barn. Mitt lille barn. Min lille venn. Barnet som skulle bli min lykke, vår lykke.

Nå er jeg tom. Jeg savner kvalmen og de vonde puppene, de slitsomme ubehagelighetene som tross alt minte meg på at du var der. Nå er alt borte. Hjertet verker. Den dårlige samvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha regjerer. Var det min feil? Samtidig kjennes også et rart, lite snev av lettelse. Nå har det skjedd, nå slipper jeg å gå og vente mer. Akkurat disse bekymringene er over. Det gikk ikke denne gangen heller. Det  var for godt til å være sant. Nok en sjanse til å oppleve livets største under blør ut av meg. Kanskje var det min siste sjanse, kanskje er det sånn det ender. Det skjærer i hjertet. Og livet går sin vante gang videre mens jeg prøver å henge med..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *