Megans arv

Det første sjokket har lagt seg. Resten av verden går videre, men for deg har livet stoppet opp. Og absolutt alt gjør vondt.

Plutselig er man en del av et fellesskap man helst ikke skulle ha vært en del av. Og man håper at ingen andre må oppleve det samme.

I teksten under beskriver jeg en selvopplevd spontanabort i uke 11. Om du ikke orker en noe grafisk, rå, brutal og ærlig beskrivelse av dette, bør du kanskje hoppe over denne teksten.

Jeg har lest mange historier om kvinner som har fått utilstrekkelig behandling etter å ha mistet barn i svangerskapet. Det skjærer like mye i hjertet hver gang. Det er alt for mange der ute som har negative opplevelser. Som midt i en ekstremt sårbar tid opplever å ikke få hjelp og forståelse der man tror man skal få det. Dette er noe som bør frem i lyset, og som bør forbedres. Dette er en av de tingene jeg ønsker å kjempe for, sammen med min allerede oppstartede kamp om større åpenhet rundt det å miste barn under svangerskapet.

Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.